Media som etterforskningsverktøy
Solveig Sæther Skeidsvoll har fullført en erfaringsbasert master i etterforskning med masteroppgaven "Norsk politi sin bruk av media som eit etterforskingsverktøy: Vurderingar og samhandling".
Publisert: 25.01.2024
Bakgrunn og problemstilling
I dette forskingsprosjektet undersøker forfatteren hvordan norsk politi bruker media som etterforskingsverktøy under etterforsking av grov vold og drap når de offentliggjør informasjon i media. Nærmere bestemt har hun undersøkt hvilke vurderinger politiet gjør knytt til om mediepresentasjoner er et egnet verktøy, hva presentasjoner skal inneholde og hvordan ulike roller i politiet samhandler under forberedelsen av presentasjoner. Formålet med prosjektet er å bidra til økt bevissthet og kompetanse i politiet om formålsstyrt bruk av media som etterforskingsverktøy.
Metode
Temaet er belyst gjennom em kvalitativ vignettundersøkelse, ved bruk av semistrukturerte intervju av påtalefaglige etterforskingsledere, politifaglige etterforskingsledere og en kommunikasjonsrådgiver. Videre har forfatteren gjennomført en tematisk analyse av materialet etter modellen til Braun og Clarke (2006). Hovedteorien brukt for å belyse materialet er Goffman (1959) sin rolleteori av begrepene "frontstage" og "backstage". I tillegg er det brukt teorier om kommunikasjonsformer, tverrfaglig samhandling og hierarki.
Funn
Analyse av materialet viser at informantenes ønsker om å bruke media avhenger av informasjonsbehov i etterforskinga, hvor alvorlig lovbruddet er, ressurssituasjonen og om politiet har behov for å kontrollere nyhetsbildet. Det kommer også fram at informantene balanserer etterforskingstaktiske, etiske og juridiske hensyn når de utarbeider slike presentasjoner.
Videre viser analysen at informantene ser på samarbeid mellom påtalefaglige etterforskingsledere, politifaglige etterforskingsledere og kommunikasjonsrådgivere som en styrke i mediearbeidet, og at samarbeidet hovedsakelig er preget av åpen perspektivdeling, god rolleforståelse og situasjonstilpasset hierarki.
Derimot underbygger analysen at informantene som er påtalefaglige og politifaglige etterforskingsledere opplever relasjonen til operasjonsledere og innsatsledere som mer utfordrende. Det framstår som at rollene i mindre grad verdsetter ulike perspektiver, og det til tider er uenighet om hvem til syvende og sist har avgjørelsesmyndighet. Informantene er spesielt misfornøyde med hvilken informasjon innsatsleder og operasjonsleder deler, og når de deler denne. For å løse disse utfordringene tar informantene til orde for tettere og mer organisert samarbeid mellom de operative lederne.